En helt spesiell 1. februar...

1. februar...

- en dato som igjen viser vei mot lysere tider og gir oss håp om varmere dager, lengre dager og dager der vi kan nippe til et snev av vår hvis vi kjenner godt etter.

Denne dagen er spesiell for meg uansett.

Det er i dag hele 22 år siden min pappa gikk ut av livet etter bare 69 år. En stor og sterk pappa med tusen jern i ilden i dobbel forstand, og som gikk bort så alt for tidlig.

Det er også en noe spesiell dag i dag fordi, jeg tør nesten ikke si det høyt, men det er hele 50 år siden akkurat i dag at jeg ble bedt på fest av Sverre, og vi ble sammen.

Å våkne opp til vakre røde roser på nattbordet i morges, var en så uventet og fin opplevelse, og å tenke på at vi har vært sammen i et halvt århundre, er jo ganske spesielt å kjenne på.

Fra å være 15 og 18 år til i dag å ha blitt 65 og 68 år, er 50 år sammen nesten uvirkelig lenge.

Å se at vi har 3 vakre barn, 3 nydelige svigerbarn og hele 6 fantastiske barnebarn, gir meg en følelse av at vi har vært så ufattelig heldige i livet vårt. Og at vi sammen med barn og barne-barn har så mange fine stunder sammen, gir oss begge to en følelse av ekte tilhørighet og enorm takknemlighet i livet vårt.

Livet går jo opp og ned for oss alle, og det er vel det som er selve livet, det pågår jo hele tiden.

Vi vil alltid treffe på ting som gir oss både glede og sorg, gode og mindre gode dager, men så gjelder det å kjenne på det som er fint i oss og rundt oss og kjenne på hvilken vei vi skal velge å gå.

Enten legge oss ned, eller brette opp ermene og gi alt vi har av indre styrke og tillit til at ting går over, og vi ufortrødent kan tråkke stien vår videre i vårt eget liv.

Selv har jeg kjent på mange utfordringer i livet, slik som alle andre, både på det menneskelige og på det fysiske og mentale. Bare nå sist, hvordan "bare" et skadet kne kan gi hverdagen en helt ny "dimensjon", legge bånd på helt vanlige og selvfølgelige gjøremål som har vært min siste utfordring. Det har i seg selv vært en prøvelse. Men samtidig også en utfordring der jeg har måttet finne frem nye sider i meg selv og ikke miste motet. Et skadet kne er tross alt noe som går over, selv om det tar tiiiiid!

Da er det viktig å glede seg over de små ting, og ofte er det jo når vi er oppe i noe spesielt som ikke er så gøy, at vi kan se nye sider i livet vårt, eller oppdage nye ting som faktisk kan stake ut helt nye veier for oss.

Og- gjøre ting vi ikke har fått gjort på grunn av den berømte tidsklemmen som vi alle er kjent med.

Hos meg har aldri stryke-haugen vært mindre, å sitte på en krakk og stryke i timesvis, det ble et gjøremål i livet mitt disse ukene hvor resultatet har gledet meg stort.

I dag er det som nevnt en ny måned, julen og en mørk januar ligger godt bak oss, og vi har lengre dager, mere sol og fuglekvitter fra glade småfugler i vente.

Bare disse tankene kan i alle fall løfte meg på innsiden og jeg kan kjenne på takknemlighet selv om nye utfordringer og smale tanker kan spøke på innsiden.

Men da er det viktig å si takk til tankene og sende de videre av gårde slik at de ikke biter seg fast og ødelegger dager og uker for oss.

Tankene vil vi alltid ha, de vil alltid komme på rekke og rad, og så er det om å gjøre å filtrere bort de som ikke tjener oss mens vi kan godsnakke med de som faktisk gjør oss godt.

Og la oss få kjenne på Go`følelsen!

Jeg ønsker dere alle her inne en fin februar med varm hilsen fra Anne. 💞