Tid til ettertanke etter mitt foredrag i Kroatia om de barna som aldri passer inn....

Tid til ettertanke... ☺️
Små vakre snøflak drysser nedover et allerede delvis hvitt fjell-landskap. Turen med en superglad Rosso som løper hit og dit med 15 meter langline i helene, er overlykkelig, mens jeg med stooore lange støvler henger etter i beste farten jeg klarer... 😅 Etter en enkel frokost, en god natts søvn på svært lenge, sitter jeg nå inne i min varme og gamle hytte og nyter en hææærlig og velfortjent kaffekopp- og med min beste venn liggende på et teppe ved siden av meg, ja, i sofaen. 🐹

Jeg prøver å kjenne inn på de siste par ukene, som har vært veldig spesielle.
Mitt foredrag i Kroatia for snart to uker siden har sunket inn, og i går kom en slags "dom";
Min beste bursdagspresang ever: 🎤
Jeg ble ratet til NUMMER 5. BESTE av vel 20 foredragsholdere! 💝
Jeg kjenner en underlig og samtidig overveldende takknemlighet og glede over denne plassen.
Mitt aller første foredrag i utlandet om det jeg så sterkt tror på og jobber med daglig, nemlig lys som behandling av barn og unge med ulike typer diagnoser som ADHD, ADD, Dysleksi, Autisme, adferdsproblemer, aggresjon og andre type problemer som det ofte er vanskelig og vondt å sette ord på. 😏
Nå ser jeg at mitt budskap har en innvirkning, og når jeg vet at de som var tilstede under mitt foredrag i stor grad er leger, psykologer, professorer, fysikere og andre høyt utdannede fagfolk, kjenner jeg på at det nytter å prøve og endre en kurs som i mine øyne er fullstendig skakk-kjørt.
For HVA er egentlig ADHD og ADD? 💭

Ut fra min erfaring i 10 år nå med min lysbehandling og coaching av barn og unge, er disse diagnosene satt på alt for mange barn som viker unna A4-skjemaet!
Er de alle virkelig så syke og trenger medisiner, som ofte er resultatet? Eller kan det være at dette er de "nye" barna, med høy sensitivitet, langt utover det som er "vanlig"?
Kan det faktisk være at hjernehalvdelene ikke jobber optimalt sammen?
Kan det være at disse barna lider under uro og støy i hodet som gjør det umulig for dem og klare hverdagen sin? Uten noe som helst verktøy for å kunne beskytte seg?
Jeg VET at det svaret er ja!!!
Ofte er disse barna fortvilte og nydelige sjeler, som kjenner på en enorm fortvilelse fordi de ikke blir sett og forstått. De har ikke verktøyet som kan hjelpe dem til å forstå hva som er galt, og det har heller ikke mange behandlere og skolen i sin helhet.

Disse barn og unge trenger hjelp til å få hjernehalvdelene på track, ved lys og frekvenser, de trenger å bli sett og få tilgang til å finne frem til den nydelige personen de er bak masken av utrygghet, sinne, aggresjon eller i en boble der de gjemmer seg bort og "forsvinner" i klasserommet og i venneflokken.

Å vite at mitt budskap har blitt så godt mottatt, og at jeg nå er invitert til 4 land over hele verden for å holde dette foredraget, det er nesten ikke til å tro. Jeg er takknemlig om jeg kan være med på åpne noen dører som vil gi "disse barna" og unge en nøkkel der de vil kunne leve sitt liv i pakt med den ofte kreative, snille, begavede og dyktige personen de er.

Ønsker vi at alle disse skal gå på medisiner og endeløse samtaler i stedet for å hjelpe dem til å finne sitt potensiale?

Har DU tenkt over hvordan verden hadde sett ut UTEN barn med såkalt ADHD eller andre diagnoser???
Ikke så mange oppfinnelser, store idèer og fantastiske kreative ting hadde blitt til, uten nettopp de som er litt "utenfor A4-arket" ! Tenk over det. 💝🎤💝🎤💝

TIRSDAG 8. OKTOBER holder jeg mitt foredrag på klinikken min AKI Akupunktur i Akersgaten 67 kl 18.30.
Se invitasjon/ arrangement på fb-siden AKI Akupunktur og Traumeklinikk eller på fb-siden min Hjertekraft.
Kvelden koster kr 300.-, påmelding via min hjemmeside.
Velkommen. 🤗
Takknemlig om du vil dele dette innlegget. 💝

Å bli ratet til den 5. beste foredragsholder av vel 20, mitt aller første foredrag i utlandet har gitt meg en tro på at mitt budskap er så viktig. Føler en enorm glede og takknemlighet.

Å bli ratet til den 5. beste foredragsholder av vel 20, mitt aller første foredrag i utlandet har gitt meg en tro på at mitt budskap er så viktig. Føler en enorm glede og takknemlighet.

JIPPI! Første utenlandske foredraget mitt om barn med ulike diagnoser!

Da er mitt første foredrag i utlandet gjennomført, og jeg kan puste lettet ut. 😅 En spennende og utrolig utfordrende reise, spesielt på det mentale plan. 😉 Men så lærerikt og samtidig givende på alle mulige måter. Å få treffe noen av de fremste innenfor lys, frekvenser, og Quantum fields, Bevissthet... Bioenergi/Biofysikk og direkte måling av energi... jeg er så heldig. 🙏 Og når jeg nå i tillegg har blitt invitert til å holde mitt foredrag i 4 land i tre forskjellige verdensdeler på flere store konferanser, er det mye mer enn jeg noensinne hadde drømt om. 🦋 Takk til alle jeg har møtt disse dagene i Pula, og som har vært her og er med på å åpne veien videre inn til alle de barn og unge som trenger en ekstra døråpner for å bli forstått, respektert og hjulpet på en vei med lys, frekvenser og ord som løfter og bygger broer. 🥰 Både på cellenivå og i en travel hverdag der de blir sett for det vakre mennesket som bor bak masken med støy, uro, aggresjon og fortvilelse. Jeg VET at vi kan hjelpe. 👶 Ikke alle, men absolutt mange. Så hvorfor ikke gi disse barna en sjanse fra starten? 🌈🦋 🌈

English version; 🇬🇧

So, my very first lecture abroad is over, and I can breathe easily. 😅An exiting and incredible challenging journey, especially mentally. 😉 But at the same time, so amazingly wonderful in all ways. To meet so many highly respected persons and experts in their field, have been a tremendous experience, and I feel so lucky. To be invited to 4 countries in 3 different areas of the world, is really a vote of confidence, and I feel really honoured. 🥰
I so much want to thank collegues and friends here in Pula that made our days together unforgettable.

These days have opened my path to really dare to go on in my work to help children and young people by therapy of light and coaching by heart. 🤗
To build bridges and help opening doors to make these dear children and young people of our times dare to open up their heart to themselves and others. And be the beautiful human beings they really are behind their mask of inner noise, aggression, unrest and despair.
I know we can not help them all, but at least we can make it a try, before medicines and years of other treatments are proven.
WHY NOT give them a reasonable chance??? 💙🙏


My ILA collegue and friend, Anadis Martel introduces me at the ILA conference in Pula the 21st of September. My very first lecture abroad.

My ILA collegue and friend, Anadis Martel introduces me at the ILA conference in Pula the 21st of September. My very first lecture abroad.

Èn uke igjen...

Kun èn liten uke igjen til jeg står på et podie i Kroatia og snakker om min behandling med lys og frekvenser på barn og unge.

Mitt Pilotprosjekt skal presenteres for ca. 150 mennesker, og jeg er superspent, og litt nervøs.

Men- jeg brenner for denne jobben, jeg må ha en av de beste jobbene i landet, tenk å kunne snu sinnet og hverdagen til små barn, store barn og unge voksne fra en hverdag med støy i hodet, vanskelige dager og frustrasjon til lysere dager, smil og lettelse både i hodet og i sinnet.
Kun ved hjelp av lys og frekvenser!

HVORFOR er dette så viktig?
Jo, fordi mange unge i dag får sekkebetegnelsen ADHD, ADD, ved siden av aggresjon, ekstrem adferd, søvnproblemer, indre uro, angst, Dysleksi etc.
Mange får medisiner som ofte gjør vondt verre, og hvor de bærer en maske der ingen titter inn. Å SE det barnet eller den ungdommen som sitter foran meg og etter noen minutter titter opp, og gir slipp, er en utrolig opplevelse.
Å få en klem av et lite menneske på 10 år, som aldri noen gang har gitt bort en klem frivillig, allerede etter aller første behandling, en solstråle som gjemmer seg bak støy og fakter, og som etter èn eneste behandling med Posturologi, lateralisering av hjernehalvdelene og lys, skinner i øynene og ler, det er en følelse det nesten er umulig å beskrive.
Og som i går, en liten uke etterpå kommer med et stort smil om munnen og sier at han har vært så glad hele uken, mens lærerne ikke forstår noen ting og ringer hjem og lurer på hva som har skjedd! På èn liten uke!
Dette er ekte “medisin” som bygger opp, og ikke ned, som gir tillit, som løfter og hvor den vakre lille sjelen endelig ser et lys å strekke seg etter, nemlig seg selv i sin egen kraft.

Det er etterhvert blitt så utrolig mange vakre historier i klinikken min, som handler om TO ting;

  1. Å bli sett som den sensitive, kreative, snille og redde lille eller eldre personen som sitter i sofaen min ved første møte og har låst hjertet for ikke å bli såret igjen og igjen.

  2. Det andre handler om lyset som behandling. Samkjøre hjernehalvdelene med lys så de jobber bedre sammen, gi ulike farger med lys på kroppen, fotoner som går inn og åpner opp skjulte skatter som ligger der og venter på å bli åpnet. Lys sammen med en liten dose coaching som gir personen foran meg en følelse av håp, mestring og glede. Som forsiktig åpner hjerte, lirker opp en liten bit ad gangen, for å se om dette virkelig er sant.
    Og ofte, hvor øynene igjen skinner, som på dette barnet ovenfor, der han selv med et WOW så at øynene hans var forandret når han kom ut etter første behandling.

    Dette er fremtidens medisin for mange mennesker på mange plan og med ulike diagnoser. Barn er lette å jobbe med, de er så mottagelige, og er åpne når tilliten er gjensidig.

    Og nei, vi kan selvsagt ikke hjelpe alle, men når jeg ser at jeg i de siste 10 årene har hjulpet rundt 80% av de barn og unge som har kommet, må vel det sies å være ganske så bra.

    Nå er det på tide å gå tilbake til foredraget, der jeg skal ferdigstille mitt foredrag som en slags story med noen av mine herlige pasienter i mitt Pilotprosjekt.

    Og med denne lille og utrolige sterke meldingen fra mammaen til en gutt som kom til meg da han var 5 år, og som i dag er ved å bli en nydelig ung mann på 12, avslutter jeg dette innlegget med morens ord som jeg fikk for 3 uker siden;
    “Tusen takk. Du vet at vår historie får du alltid lov til å bruke. Jeg er så takknemlig for at vi kom til deg og at din behandling traff oss midt i hjertet. Du er vår reddende engel i fortiden, i nåtid og i fremtiden.”

    Kjenner du til noen som sliter, er det bare å ta kontakt her inne på min hjemmeside, for mer info eller for time.
    Tirsdag 8. oktober vil jeg ha et foredrag på min klinikk om min reise til Kroatia, om mitt Pilotprosjekt og hvordan jeg jobber med barn og unge. Mer info legges ut i løpet av helgen på fb-sidene Hjertekraft og Veien inn til Hjertet.
    Velkommen!

    En fin dag ønskes deg med varm hilsen fra Anne. <3

Alene og ikke bli sett, eller ikke forstått, eller...

Alene, eller... 💙
Han sitter på knærne med ansiktet gjemt i de små hendene sine. Sitter med hodet bøyd ned mot bakken, gråter han? Jeg hører ingen høy lyd når jeg går forbi, men ser en ulykkelig liten sjel på ca. 4 år som er lei seg.😢
Barnehagen er på morgentur til tomten ved siden av, der alle de andre barna sitter ved et langbord og spiser.
Ved siden av den lille gutten, står det en ung kvinnelig barnehageansatt med en matpakke i hånden mens hun spiser en brødskive. Hun står nesten over ham, ser ned på ham og prøver å få kontakt. Den lille gutten rører seg ikke, men blir sittende mens jeg ser meg tilbake etter å ha passert langbordet med de små.
Ville han ikke ha maten sin? Kastet han den på bakken? Mobbet han noen av de andre barna? Ble han selv mobbet? Jeg tenker over denne triste scenen på morgenen mens jeg fullfører turen min med Rosso. Går så inn, henter tingene mine, og drøye 20 minutter senere, kjører jeg forbi samme sted.
Og der, der sitter den lille gutten fremdeles i eksakt samme stilling, men denne gang helt alene, mens de andre fortsatt sitter ved bordet. 🤭
Hjertet mitt gjør et lite byks... hvorfor er det INGEN som setter seg ned på bakken, i samme høyde som ham, ser ham inn i øynene og snakker om det som har skjedd?
Hvordan kan en voksen tro at det lille barnet føler seg sett når hun spiser stående over ham og prøver å få kontakt en drøy meter over hodet på ham???
Å BLI SETT, uansett hvordan tingene er, hvor vi er i livet eller i fysisk tilstedeværelse, dèt er det viktigste for oss alle! 🙏
Å bli møtt med forståelse, og en forklaring på det som har skjedd, det er så viktig. Ikke minst for et barn på 4 år som ikke har all verdens verktøy enda til å takle alt de kommer opp i.

Denne lille gutten, uansett hva som har skjedd, burde vært møtt med øyekontakt med en ansatt som satte seg ned, la armen rundt ham, og rolig gikk gjennom hendelsen. 🥰
Dèt ville gitt den lille en forståelse og et redskap i sin lille verktøykasse til neste gang og kunne takle nye situasjoner på en god måte. Både i barnehagen, og videre inn i skolen. 💙 Hvordan ville DU taklet denne situasjonen som voksenpersonen her? 🤫

Bare en diagnose... diagnosebarn... ADHD...ADD,,, eller noe annet...

Hun kommer inn... 😳
Hun ser ned i gulvet, sjenert og med blikket senket under skosålene. Hun setter seg musestille ned i sofaen, fremdeles med øynene slått ned, intet blikk å fange opp. Hun vrir hendene sine, tvinner tommeltotter og sitter urørlig mens jeg henter et glass vann, en tekopp og en kaffekopp. Foreldrene møter blikket mitt idet jeg setter meg ned og samtalen er på start. Nesten før jeg begynner å snakke, ser jeg mammaens tårer gjemt i øyekroken, mens faren sitter med store never knyttet sammen i en fast knute.

Ja, det er riktig. Hun er super-sensitiv. Hun er egentlig dyktig på skolen, men vil ikke jobbe. Hun er beskjeden, vil ikke ta plass. Gjemmer seg bort. Tar ikke kontakt. Ikke med venner. Ikke med lærerne. Ikke med andre voksne. Hun virker usikker på hva hun skal i timene, men prøver så godt hun kan. 
Hun sitter ofte med hendene mot hodet. Hodet er så rart, det er som om det bor noen støymaskiner der, og de jobber fulltid nesten hele døgnet. Selv på natten er de i full sving. 
Så når hun får en beskjed, drukner den støyen før hun rekker å tenke en eneste tanke, og så er beskjeden liksom helt borte. 
Borte i støyen, enda hun så inderlig ville huske bare denne ene gangen. Bare for å bevise at hun FORSTÅR, men klarer ikke følge opp det som blir sagt. Nettopp på grunn av alle støy-arbeiderene som jobber på spreng inni det lille vakre hodet. Der store blå øyne fremdeles ser rett ned i gulvet. 
Hun stiller seg lydig foran meg mens jeg sjekker hennes posturale system, og hvordan øynene jobber sammen. 
Men det gjør de jo slettes ikke... 😵
Jeg forklarer på enkleste måte at det ikke er øynene, men musklene rundt øynene som er noen røvere. At de gjerne vil hale og dra litt ekstra for å komme ut av sporet sitt, nesten som elever som løper rundt i klasserommet og og ikke vil sitte stille på pulten sin.

Jeg tar også frem en hjerne og viser hvordan hjernehalvdelene må snakke med hverandre for at vi skal forstå det som blir fortalt oss. Viser henne bjelken j hjernen som er bindeleddet mellom høyre og venstre del. - Hvis det blir for mange blokkeringer i bjelken, klarer ikke hjernehalvdelene å snakke med hverandre så godt, forteller jeg henne.

Da ser hun plutselig opp på meg, og jeg møter to nydelige store blå barneøyne som plutselig gir slipp, mens tårene renner nedover sommerbrune barnekinn.

- Vet du, det er akkurat sånn jeg har det, det er akkurat som hodet mitt ikke er med meg, og særlig når denne støyen kommer. Da må jeg holde hodet mitt, det er nesten som om det skal gå istykker, hikster hun. 
- Jeg har prøvd å fortelle det til læreren min, men hun skjønner ikke hva jeg mener, sier bare at jeg må følge bedre med. Men det gjør jeg jo. Og jo mer jeg prøver, jo vanskeligere blir det.

Foreldrene sitter musestille og lytter til en sår barnestemme som prøver å forklare hva som skjer inni datterens hodet. Begge sitter preget av det datteren sier, og tårene renner nedover mammaens kinn, mens pappaen kremter hest.

Det har gått 50 minutter, og hun har ligget på flere farger, og etter bare få minutter sovner hun på benken mens pusten går rolig. Når jeg vekker henne, reiser den lille piken seg fra benken hun har ligget på. 
-Mamma, pappa, jeg føler at støyen nesten er borte, hviner hun, mens øynene stråler av lykke. Foreldrene ser på henne, ser på hverandre og smiler i tårer. 
-Ikke på flere år har vi sett henne sånn, sier mammaen, -dette er helt ufattelig.

Den lille piken går ut av døren med hevet hode og øyne som stråler.

I dag er dette et drøyt år siden, den lille piken er ved å bli stor, og hun har vært hos meg regelmessig gjennom året med ca 20 behandlinger totalt.

Etter dette året er hun utadvendt og populær i venninneflokken. 
Hun er blant de beste i klassen. Hun må ha ekstraoppgaver i matte.

Og- hun er som "ny" nettopp fordi det var noen som så den lille piken BAK den piken som satt i min sofa. 
En som faktisk forstod hvor skoen trykket. En som visste at hjernehalvdelene MÅ snakke sammen, og som så den sensitive lille piken med alt hun har av unike egenskaper.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå at disse sensitive barna, som det nå er så inderlig mange av, IKKE er syke. De har ikke hele alfabetet klistret i pannelappen. De er ikke umulige. De er ikke slemme.

MEN de er snille, gode, kjærlige. 
Meget smarte barn som mangler en vesentlig bit; nemlig at hjernehalvdelene ikke snakker optimalt sammen. 
Joda, klart de hører hva du sier. Men hjernen klarer ikke å oppfatte raskt nok beskjeden og bearbeide den informasjonen som kommer inn. Ergo klarer ikke barnet å reagere raskt nok i sin tilbakemelding. Hun/han glemmer, eller forstår ikke helt det eksakte budskapet tidsnok, og dermed må hun/han ty til andre metoder. 
For å bli sett og hørt, er det skriking, slossing, banning, adferdsproblemer eller det å trekke seg inn i sin egen boble, som blir det verktøyet de er best på. 
Fordi - det spiller ingen rolle, alle mener jo at de er dumme og umulige. Uansett.
Men nettopp disse barna kan virkelig få til det mest utrolige...Hvis de blir sett og hørt ut fra sitt lille gjemmested inni hjertet sitt. 😍

Helt til de får en liten pille da. Da blir det stille, de går i sine egne tanker, alle får fred for dem. Nettopp fordi medisinen legger lokk på følelsene. Og av og til også på livslysten..

Nå må helse- og skolevesenet våkne opp og ta disse barna på alvor og gi dem det de trenger.

Ingen medisiner, men rett og slett en behandling som ivaretar barnet for det det er, og gir barnet den forsvarlige behandlingen som faktisk finnes. 
Behandlinger med farger og frekvenser, lateralisering av hjernehalvdelene, justering av det posturale systemet og øyemuskulaturen.

Man kan selvsagt ikke hjelpe alle. Men i min klinikk, hjelpes mer enn 80 % av de barna som kommer. 👍

Hvorfor vil ikke skolevesenet gi barna en sjanse, en helt ufarlig, snill og lystbetont behandling som bare kan gjøre dem godt??? 
En lærer har ikke lov til å nevne at det finnes noe typer behandling utenfor skolesystemet. Bare det i seg selv er spesielt, slik jeg tenker som utdannet adjunkt, som mamma og som akupunktør/posturolog og auriculomedisiner. 
HVORFOR?

For- det aller aller verste som kan skje innenfor farge- og frekvensbehandling, er at det ikke skjer noen ting. 
Og dèt er vel ikke sååå galt, eller??? 🤔 

barn som gjemmer ansiktet.jpg

AKI`s Pilotprosjekt i full sving.

Pilotprosjektet i full sving. 🌈
Ny uke er snart på plass, og to uker er allerede tilbakelagt i mitt Pilotprosjekt. To utrolig spennende uker med 18 små og litt større barn og unge med ulike ståsted. Fra bare 5 år og helt opp til 22 år. Små og store mennesker med diagnoser i alle variasjoner, fra ADHD, ADD, dysleksi, autisme, aggresjon og store adferdsproblemer. 
To uker som allerede etter en og to behandlinger viser forskjell hos noen. Kun ved hjelp av lateralisering av hjernehalvdelene og lys og frekvenser i 3 fargekombinasjoner. 
I kveld har jeg sittet i 2 timer i møte i ILA, International Light Association, der vi nå er ved å ferdigstille kjøreplanen for en unik og fantastisk lyskonferanse i Pula i september neste år. 
En konferanse som fokuserer på LYS i mange segmenter, derav lys i arkitektur, lys i store bygg, og lys som behandling. Vi har fått unike foredragsholdere på mange felt innen lys, og er jeg håper denne konferansen vil gi en forståelse for bruken av lys som medisin, samt bygge bro mellom lys i byggeprosjekter og lys dom medisin. For- vi er avhengige av godt lys, og ikke farlig lys, som jeg vil dele med dere i løpet av uken. 
Mitt Pilotprosjekt skal presenteres i Pula på konferansen, dag og tid er nå fastsatt, og jeg gleder meg til denne store oppgaven. Jeg fryder meg virkelig over å få være med på denne spesielle reisen- i lysets tegn. Og i tillegg med utrolige mennesker som hele sitt liv har viet livet sitt til lys som fremtidens medisin, deriblant min store helt her, Jacob Liberman, som var med på møtet i kveld, og skal ha et spennende foredrag siste dagen i Pula. 🤭

En unik Lysets læremester og forfatter, lege og medmenneske Jacob Liberman, her i mai 2018 på ILA`s internasjonale lyskonferanse på Fornebu. www.international light association.org

En unik Lysets læremester og forfatter, lege og medmenneske Jacob Liberman, her i mai 2018 på ILA`s internasjonale lyskonferanse på Fornebu. www.internationallightassociation.org

Kina, så vakkert, så fremmed, samtidig så nært, så fjernt...

Å være i et land som er akupunkturens vugge, er en spennende opplevelse på så mange plan. Akupunktur og te, noe av det vi alle forbinder med Kina, å oppleve dette landet fra innsiden med vennlige blikk, hyggelige mennesker og et hav av fremmede lukter, mopeder i alle varianter, og overraskende mange fine biler, og sjåfører som stopper når vi skal krysse en gate, dèt er stor stor forskjell fra mitt første besøk med akupunkturklasssen min i Beijiing i 2002. Der bli vi nesten kjørt ned av sykler og biler, og øyekontakt med kinesere var nesten umulig. I dag møter jeg åpne blikk, smilende ansikter og muntre farger i klær og i butikker, hva som har skjedd på disse årene siden 2002, er helt utrolig.

Å reise rundt i Kina og se så mange steder, se hvordan Kina har åpnet opp for et åpenbart vestlig marked, samtidig så stengt, på mange måter.

Alle sosiale medier er ute av rekkevidde i denne perioden, på godt og litt ikke godt, man mister jo all forbindelse for den daglige omverdenen jeg er vant med. Men det er en erkjennelse i det også, nettopp å se hvor avhengige vi er blitt av det å alltid være “på”, i stedet for å være tilstede i eget liv. Og- her er det ikke håret bedre når det gjelder mobilen, alle kinesere går med mobilen, enten i øret eller på øret eller foran øynene, det er helt som hjemme og ellers i verden, vi er blitt sååå avhengige.
Når vi i tillegg på et hotell så robotene ta heisen opp og ned med mineralvann til rommene, som var “jobben deres”, da er vi virkelig i ferd med å gå på autopilot. For ikke å snakke om siste flyplass, der robotene snurret rundt og gjorde ting jeg ikke helt forsto, de var i alle fall “i farta” med lys og lyd.

Nå er det klart for nest siste stopp før hjemreisen, der klinikken venter, og mitt Pilotprosjekt om barn og lysbehandling settes igang den 5. november.

Og hvor jeg igjen er tilbake til sosiale medier med mange spennende betraktninger og smakebiter fra en ny og unik reise i akupunkturens hjemland.

Jeg ønsker deg en flott uke, med varm hilsen Anne.

IMG_6665.jpg
IMG_6561.jpg

Langt borte...

I skrivende stund er jeg i Kina, mens jeg sist uke var i det buddhistiske nonneklosteret Sathira Dhammasathan i Bangkok som jeg er så sterkt knyttet til.
En full jobbedag i klosteret, der min oppgave denne dagen var å coache de ansatte som jobber der, og hvor jeg gav dem spennende verktøy som de igjen kan bruke overfor sine medmennesker og kolleger.
Hele ettermiddagen hadde jeg foredrag og coaching for 14 elever fra 10 til 14 år, hvor vi også hadde en spennende workshop og meditasjon. Temaet denne gangen var å lytte innover, og tørre å si nei, gi seg selv ros og være tilstede i sitt eget liv.

Alle fikk sin egen lille krystall, der de mediterte med den i en farge-meditasjon. Deretter tegnet alle noe de hadde opplevd i meditasjonen. Jeg er like overveldet hver gang jeg har disse meditasjonene og ser hvor sterkt inntrykk det gjør på hver enkelt, selv på de minste barna. Og ikke minst å se at vi alle er så like på innsiden, med de samme reaksjoner, de samme uttalelser, de samme tankene.. om vi er i Norge eller Thailand eller andre steder som her i Kina.

I går var vi på et fabrikk-besøk her i Kina, der jeg snakket med “datteren i huset”om hvordan man skal være et medmenneske, vise respekt, gi av seg selv, være et medmenneske, og ikke minst være slik at den som jobber på gulvet føler seg sett og respektert. Vi hadde en fantastisk samtale om dette, som jeg virkelig følte at hun tok på største alvor, og som kan gi henne verktøy som vil gi henne en enda bedre plattform til å føre fabrikken og de ansatte til nye høyder.

For- jeg er skråsikker på at blir du sett, som er noe av det vårt samfunn mangler mest i dag, uansett hvor i verden vi befinner oss, så vil du med dette enkle og “selvfølgelige verktøyet” nå inn til hjertet til de ansatte. Dermed vil de jobbe i fabrikken på en enda bedre måte, idet de vet at de blir satt pris på, hver enkelt av dem. Og sett for den de er.

Å være så heldig og kunne dele kunnskap og diskutere og gi råd i slike settinger som disse, er så ufattelig spennende, og det åpner hjerter hos alle som er til stede.

Å få lov til å være med å påvirke et Thailandsk buddhistisk nonnekloster og en kinesisk fabrikk-ledelse, er ikke hverdagskost, ei heller ikke for meg. Å få lov til å gi av seg selv og sine egne ressurser, mange av de unike verktøy jeg selv har tilegnet meg fra mine store personlige “favoritter”, det er en gave for meg som er vanskelig å beskrive med ord.

Jeg er så heldig , så priviligert som får være med på denne livslange læringen i livet mitt, og gi tilbake så mye av det jeg selv har fått, og lært.

Da jeg nå i ca 10 dager ikke har tilgang på fb eller andre vestlige medier, gleder jeg meg til å legge inn noen reiseskildringer fra de neste dagene i min reise rundt i Kina.

En varm hjertehilsen fra Anne.



IMG_2971.jpg

Å bli sett og leve i sin egen sannhet.

Å se og bli sett kan gjøre et hav av forskjell. 🤭
Wow, for en spennende uke på klinikken som berører meg dypt inn i hjertet. 
Denne uken har jeg hatt 5 unge piker/damer innom klinikken min. 
Hver eneste en av dem, vakre sarte sjeler som hver for seg sliter med sine tema og ikke helt klarer å se seg selv. Eller skal jeg heller si, ikke TØR å se seg selv for den vakre personen hver og en av dem er. 
Etter bare 2 of 4 behandlinger på to av disse, har de begge kommet med tilbakemeldinger som er helt unike, idet de har klart å se seg selv på en ny måte, brutt mønstre og gjort og sagt ting de ikke drømte om å tørre for bare få uker siden.👌
Når jeg opplever denne forvandlingen i mennesker, blir jeg helt bergtatt. Jeg kjenner en enorm takknemlighet for at de som kommer inn i klinikken, kan klare å begynne å se sitt potensiale, kjenne på at selvfølelsen, som ligger INNI oss, begynner å vokse. Noe som igjen er med på å løfte personen både på det bevisste, men også på det ubevisste plan. 
Å se pasientene mine "bakenfor" de som sitter foran meg, og gi trygghet og ekthet i form av å lytte og være tilstede, er noe av det mest spennende jeg jobber med. 
Være med på en reise som virkelig kan blåse liv i personens egen sannhet, og det den personen lengter etter å sette ut i livet. 
Nettopp det og ikke bli sett eller hørt, er ofte kjernen til mange triste skjebner og ensomhet. Vi blir ikke sett, ikke hørt, vi er superbusy med å være busy.. det er jo trenden hos svært mange i dag. Og i tillegg er vi eksperter på å lytte til alle andre enn oss selv i redsel for å bli avvist eller ikke likt.
Tenk om vi kunne brukt sansene våre til å bry oss litt ekstra. Bry oss om å se oss selv for den fine personen vi er, titte inn i oss selv på sjelenivå. Og samtidig se den vi møter på vår vei med samme energi, samme entusiasme og glede. 
Løfte i flokk og virkelig bry oss om hverandre. 
Det å vise et medmenneske at det å leve i sin egen sannhet, og være tro mot seg selv, det er det største vi kan gjøre for oss selv. Og lede oss selv og hverandre i riktig retning. 👣

Hva med denne helgen... se oss litt rundt alle sammen og gi litt mer av oss selv til en som trenger oss??? 
Og samtidig ta godt vare på oss selv. 💙

Ha en fin fredag med varm hilsen fra Anne. 🤗

Å leve i din egen sannhet, er det viktigste vi gjør, uansett hvem og hva og hvor vi er i Livet.

Å leve i din egen sannhet, er det viktigste vi gjør, uansett hvem og hva og hvor vi er i Livet.

Pilotprosjekt med lysbehandling med sensitive barn og barn med adferdsproblematikk!

BARN+FARGER+FREKVENSER=BRA! 👫🌈👫
Farger og frekvenser er så spennende, og er det jeg jobber mest med ved siden av akupunkturen. 
Men ved behandling av BARN, er det kun farger og frekvenser som gjelder, og med helt utrolige resultater. 
I barnehager og skoler i dag er det veldig mange barn med tiltagende diagnoser som ADHD, ADD, adferdsproblemer, samt lese-og skrivevansker. Mange går til psykologer, og blir satt på medisiner i årevis som ofte gjør barnet enda verre. 
Jeg vet som adjunkt i bunnen, at det er mange hensyn å ta i skolen, men likevel stusser jeg på og gremmes over at ikke lærere har lov til og overhodet nevne at det finnes andre muligheter. Samtidig vet jeg vet også at det er svært mye innenfor helse vi kan stille spørsmål til, innenfor den såkalte alternative grenen. Hvilket gjør dette til et dilemma for mange og for barnehagene/skolen i seg selv.

Men som foreldre burde vi få lov til å velge hva vi ønsker for vårt eget barn. Og jeg er sikker på at en del barn ville hatt stor glede av å kunne få behandling med lys og frekvenser i stedet for samtaler og medisiner i årevis. 
Hadde det ikke vært verdt et forsøk??? 
Gjennom 8 år nå har jeg jobbet med barn og hjulpet dem med denne type behandling sammen med det vi kaller lateralisering av hjernehalvdelene. 
For støy er noe de aller fleste av disse barna sliter med, samtidig som hjernehalvdelene opererer på ulik frekvens, som gjør at de ikke koordinerer optimalt. Ergo klarer ikke barnet å bearbeide beskjeder som kommer fort nok, og reagerer etterhvert med sinne, aggresjon eller innesluttethet. Det er jo ingen som forstår dem uansett...

Ved lys og frekvensbehandling vil vi kunne justere dette slik at barnet reagerer optimalt eller vesentlig bedre. Noe som igjen viser seg i det daglige både på det fysiske og mentale plan. Og forbedringene kjennes igjen overalt der barnet ferdes, I forholdet med alle hjemme, med medelever og venner og i skolearbeidet. 
Men sist og ikke minst; de selv får mer ro, kjenner på harmoni og glede, og klarer etterhvert å være med i hverdagen på en fullgod måte, som de kjenner på selv og gleder seg over.

Kjenner du deg selv igjen?
Eller kjenner du et barn med noe av det jeg har nevnt her?

Jeg har kun to ledige plasser til mitt pilotprosjekt, der jeg ønsker 12 barn totalt til å bli med. 

Send meg en mail på anne@aki-akupunktur og øremerk Pilotprosjekt.

Vennlig hilsen Anne.


photo-1516240562813-7d658edb7239.jpeg

Mobbing i skolen.

AKKURAT NÅ blir 50 000 elever mobbet i skolen! 😥
Hvordan skal vi klare å få unge til å respektere hverandre og løfte hverandre i stedet for å skade hverandre på sjelen??? 
I de tilfellene der jeg har vært i skoleklasser og snakket om "Veien inn til hjertet", har du kunnet høre en knappenål falle! Bokstavelig talt! 
Hvorfor? Jo, fordi det er viktig å møte ungdommene med kjærlighet, med tillit og ærlighet! 🤗
I ett av de foredragene jeg holdt på en stor videregående skole øst i Oslo, kom det tilbakemelding fra tre jenter som sa at jeg hadde hjulpet dem til å forstå seg selv, til å se at de ikke var unormale, og de var så takknemlige. Bortsett fra 3, hadde samtlige elever skrevet ett ord eller en setning om dette foredraget, og det var så nydelige ord og setninger at både læreren og jeg ble rørt til tårer. For- det er denne type foredrag som treffer selv noen av de mest hardbarkede. 

Å bli møtt med kjærlighet, forståelse, møte dem der de er, er viktigste verktøyet vi har i dag. Å møte unge "voksne" med gjensidig respekt på en spennende måte, dèt er veien å gå. Ikke tonnevis med nye avtaler, skjema og dødfødte samtaler hos voksne byråkrater der de unge ikke blir sett før vi overskrider nye 10 000 unge mobbeofre. 
Unge som sårer hverandre på kropp og sjel, mangler respekt, som ikke tør si nei mens de inni seg er fylt av en falsk frykt. En frykt for ikke å være blant de kule. 
Dèt som er livsviktig nå, er å så frø om at det er lov å kjenne innover, det er lov å reflektere over sitt eget liv, sin egen posisjon blant venner og medelever. Det er livsviktig å få vite at det de gjør, får de tilbake på en eller annen måte. Respekt og kjærlighet er verktøyet vi må begynne å bruke. 
Et spennende tema som fenger, er når jeg snakker og forklarer om frekvenser i min klinikk, i workshops og i foredrag. Både barn, unge og voksne synes det er superspennende og kan ofte kjenne seg igjen om de er litt detektiv i sitt eget følelsesliv. 

Er du på en "lav frekvens", tiltrekker du deg mennesker og situasjoner på samme frekvens. Det betyr at du tiltrekker deg en hverdag som i alle fall ikke løfter deg opp, men heller drar deg ned. Er du på en "høyere frekvens", tiltrekker du deg ofte gode mennesker, du får en mykere hverdag. 
Når skal noen reise rundt og snakke om nettopp dette! Fortelle om hvor viktig det er å jobbe med seg selv. Andre mennesker kan vi ikke forandre. men ved at vi forandrer oss selv, og viser kjærlighet og respekt, vil andre følge med, og det er den siden vi må vise de unge nå, ikke mer byråkrati og pekefingre. 
Jeg vet at dette ikke er en lett sak, men vi må begynne et sted. Da er det for de fleste nært å starte med seg selv, og hjelpe den unge til å se sitt egenverd, sin styrke, sine potensialer, hente frem hjertekraften i stedet for hjertefrykten. 
Kom gjerne med tilbakemeldinger her eller på mail, det vi trenger nå, er en ekte hjerte-aksjon i den situasjonen vi er havnet i. 💝 

Har du barn på skolen som ønsker et foredrag om Veien inn til hjertet, eller du har meninger om det som her er nevnt, kan jeg nås på mail her inne og på min mobil 95 16 17 19.

Hjertesukk Anne. 🤔

Av og til kan vi føle oss som et enslig blad, løsrevet fra flokken, fra stammen...

Av og til kan vi føle oss som et enslig blad, løsrevet fra flokken, fra stammen...

Sensitive barn trenger å bli sett på en ny måte!

Hun kommer inn... 😳
Hun ser ned i gulvet, sjenert og med blikket senket under skosålene. Hun setter seg musestille ned i sofaen, fremdeles med øynene slått ned, intet blikk å fange opp. Hun vrir hendene sine, tvinner tommeltotter og sitter urørlig mens jeg henter et glass vann, en tekopp og en kaffekopp. Foreldrene møter blikket mitt idet jeg setter meg ned og samtalen er på start. Nesten før jeg begynner å snakke, ser jeg mammaens tårer gjemt i øyekroken, mens faren sitter med store never knyttet sammen i en fast knute.

Ja, det er riktig. Hun er super-sensitiv. Hun er egentlig dyktig på skolen, men vil ikke jobbe. Hun er beskjeden, vil ikke ta plass. Gjemmer seg bort. Tar ikke kontakt. Ikke med venner. Ikke med lærerne. Ikke med andre voksne. Hun virker usikker på hva hun skal i timene, men prøver så godt hun kan. 
Hun sitter ofte med hendene mot hodet. Hodet er så rart, det er som om det bor noen støymaskiner der, og de jobber fulltid nesten hele døgnet. Selv på natten er de i full sving. 
Så når hun får en beskjed, drukner den støyen før hun rekker å tenke en eneste tanke, og så er beskjeden liksom helt borte. 
Borte i støyen, enda hun så inderlig ville huske bare denne ene gangen. Bare for å bevise at hun FORSTÅR, men klarer ikke følge opp det som blir sagt. Nettopp på grunn av alle støy-arbeiderene som jobber på spreng inni det lille vakre hodet. Der store blå øyne fremdeles ser rett ned i gulvet. 
Hun stiller seg lydig foran meg mens jeg sjekker hennes posturale system, og hvordan øynene jobber sammen. 
Men det gjør de jo slettes ikke... 😵
Jeg forklarer på enkleste måte at det ikke er øynene, men musklene rundt øynene som er noen røvere. At de gjerne vil hale og dra litt ekstra for å komme ut av sporet sitt, nesten som elever som løper rundt i klasserommet og og ikke vil sitte stille på pulten sin.

Jeg tar også frem en hjerne og viser hvordan hjernehalvdelene må snakke med hverandre for at vi skal forstå det som blir fortalt oss. Viser henne bjelken j hjernen som er bindeleddet mellom høyre og venstre del. - Hvis det blir for mange blokkeringer i bjelken, klarer ikke hjernehalvdelene å snakke med hverandre så godt, forteller jeg henne.

Da ser hun plutselig opp på meg, og jeg møter to nydelige store blå barneøyne som plutselig gir slipp, mens tårene renner nedover sommerbrune barnekinn.

- Vet du, det er akkurat sånn jeg har det, det er akkurat som hodet mitt ikke er med meg, og særlig når denne støyen kommer. Da må jeg holde hodet mitt, det er nesten som om det skal gå istykker, hikster hun. 
- Jeg har prøvd å fortelle det til læreren min, men hun skjønner ikke hva jeg mener, sier bare at jeg må følge bedre med. Men det gjør jeg jo. Og jo mer jeg prøver, jo vanskeligere blir det.

Foreldrene sitter musestille og lytter til en sår barnestemme som prøver å forklare hva som skjer inni datterens hodet. Begge sitter preget av det datteren sier, og tårene renner nedover mammaens kinn, mens pappaen kremter hest.

Det har gått 50 minutter, og hun har ligget på flere farger, og etter bare få minutter sovner hun på benken mens pusten går rolig. Når jeg vekker henne, reiser den lille piken seg fra benken hun har ligget på. 
-Mamma, pappa, jeg føler at støyen nesten er borte, hviner hun, mens øynene stråler av lykke. Foreldrene ser på henne, ser på hverandre og smiler i tårer. 
-Ikke på flere år har vi sett henne sånn, sier mammaen, -dette er helt ufattelig.

Den lille piken går ut av døren med hevet hode og øyne som stråler.

I dag er dette et drøyt år siden, den lille piken er ved å bli stor, og hun har vært hos meg regelmessig gjennom året med ca 20 behandlinger totalt.

Etter dette året er hun utadvendt og populær i venninneflokken. 
Hun er blant de beste i klassen. Hun må ha ekstraoppgaver i matte.

Og- hun er som "ny" nettopp fordi det var noen som så den lille piken BAK den piken som satt i min sofa. 
En som faktisk forstod hvor skoen trykket. En som visste at hjernehalvdelene MÅ snakke sammen, og som så den sensitive lille piken med alt hun har av unike egenskaper.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå at disse sensitive barna, som det nå er så inderlig mange av, IKKE er syke. De har ikke hele alfabetet klistret i pannelappen. De er ikke umulige. De er ikke slemme.

MEN de er snille, gode, kjærlige. 
Meget smarte barn som mangler en vesentlig bit; nemlig at hjernehalvdelene ikke snakker optimalt sammen. 
Joda, klart de hører hva du sier. Men hjernen klarer ikke å oppfatte raskt nok beskjeden og bearbeide den informasjonen som kommer inn. Ergo klarer ikke barnet å reagere raskt nok i sin tilbakemelding. Hun/han glemmer, eller forstår ikke helt det eksakte budskapet tidsnok, og dermed må hun/han ty til andre metoder. 
For å bli sett og hørt, er det skriking, slossing, banning, adferdsproblemer eller det å trekke seg inn i sin egen boble, som blir det verktøyet de er best på. 
Fordi - det spiller ingen rolle, alle mener jo at de er dumme og umulige. Uansett.
Men nettopp disse barna kan virkelig få til det mest utrolige...Hvis de blir sett og hørt ut fra sitt lille gjemmested inni hjertet sitt. 😍

Helt til de får en liten pille da. Da blir det stille, de går i sine egne tanker, alle får fred for dem. Nettopp fordi medisinen legger lokk på følelsene. Og av og til også på livslysten..

Nå må helse- og skolevesenet våkne opp og ta disse barna på alvor og gi dem det de trenger.

Ingen medisiner, men rett og slett en behandling som ivaretar barnet for det det er, og gir barnet den forsvarlige behandlingen som faktisk finnes. 
Behandlinger med farger og frekvenser, lateralisering av hjernehalvdelene, justering av det posturale systemet og øyemuskulaturen.

Man kan selvsagt ikke hjelpe alle. Men i min klinikk, hjelpes mer enn 80 % av de barna som kommer. 👍

Hvorfor vil ikke skolevesenet gi barna en sjanse, en helt ufarlig, snill og lystbetont behandling som bare kan gjøre dem godt??? 
En lærer har ikke lov til å nevne at det finnes noe typer behandling utenfor skolesystemet. Bare det i seg selv er spesielt, slik jeg tenker som utdannet adjunkt, som mamma og som akupunktør/posturolog og auriculomedisiner. 
HVORFOR?

For- det aller aller verste som kan skje innenfor farge- og frekvensbehandling, er at det ikke skjer noen ting. 
Og dèt er vel ikke sååå galt, eller??? 🤔

DEL GJERNE; dette er så viktig informasjon. 
Tusen takk. 👌

Og ønsker du mer informasjon om lys og lysbehandling innenfor helse og også miljø,, er du velkommen til å like fb-siden min "Light, Medicine of the Future". 🌈
Velkommen inn. 🤗

shy girl.JPG

Hvilken vei?

Hvilken vei er veien inn til hjertet? 

Å følge sitt indre kompass, kjenne på når hjertet sier ja, cellene i kroppen din lyser i hvitt og du er i tråd med ditt indre og deg selv. Dét er veien inn til hjertet.  Ditt eget hjerte, og ikke andres. 

Kjenn inn i dag og finn ut hva som akkurat i dag gjør deg glad, og takk for det fine du har opplevd når du har lagt deg i kveld. 

Skjermbilde 2018-04-30 kl. 13.36.19.png

Pick the right thought

Pick the right thought.
Så viktig å se fremover og ikke dvele i fortiden. Den kan vi absolutt ikke gjøre noe med, den er passert.

Hva er jeg god på, hvilke spennende sider har jeg som jeg kan utvikle i meg?
Kanskje til og med leve av på sikt?

Thinking with awareness, moves us to a higher place where everything is possible.
Therefore it´s so important to pick the right thought.

Traumebehandling for å bli fri...

Traumebehandling, en unik behandling til å slippe fri... 
Hun er overspent, får ikke sove, og kjenner på jobbforhold som nesten tar livet av henne. Hun legger seg på benken, hjertebank, smerter i solar plexus , halsen snører seg og tårene renner. Etter én behandling er følelsene borte som dugg for solen, og hun kjenner seg hel og fri. Etter behandlingen for snart ett år siden, er hun glad, hun kjenner at hun står i seg selv, hun sier fra, og jobbforholdene har endret seg dramatisk, til det positive. Hvorfor? "Jo", sier hun, "nå sier jeg fra, jeg kjenner meg sterk og de lytter til meg. Og- det beste er at flere av drømmene mine har skjedd, det jeg trodde var umulig, har bare skjedd, Herlig", sier hun med et stort smil om munnen. 

Hun er 70++, hun er så sint, så fortvilet, og forteller at hun er rasende på sin mann gjennom siste par årene. Han ble alvorlig syk, men nektet å gå til lege i et halvt år. Dermed ble han svært syk, og det har tatt på de begge. Men nå etter 2 år, er han blitt frisk, mens hun kjenner på et dyptgående sinne og en aggresjon fordi de har "kastet bort" så lang tid av livet "unødvendig" på hans sykdom. Etter behandlingen går jeg bort til henne og hun møter meg med tårer og smil, en blanding av lettelse og følelsen av å kjenne på glede; Glede over en ektemann som faktisk er frisk. Hun stotrer frem at hun ikke fatter hvor hun har vært i tankegangen sin, hva hun har lagt vekt på og hvordan hun har vært inni seg. Hun begynner å le, le av hvor utrolig barnslig hun har oppført seg. Og hvor heldig hun er som har en mann i live.

Alle har vi en ryggsekk å bære, den er ofte vesentlig tyngre enn den burde være, og vi alle har et ansvar for selv å løfte ut det vi ikke trenger. Derfor er det så sterkt å se at mennesker i løpet av få minutter, går fra tunge tanker som de har strevet med et helt liv, til å kjenne på at sekken er lettere å bære, slik at de kan ta fatt på det vi alle er kommet hit for, nemlig det å leve et liv i vår egen styrke, leve et liv i vår egen kropp og med oss selv som veiviser. Det å få lov til å være med på disse reisene i andre medmenneskers liv og vise dem nøkkelen gjennom en behandling som viser vei inn til Det Limbiske System der de kan frigjøre seg fra mange tunge tanker, følelser og sterke bånd, det er en reise som også for meg som ser det utenfra, er meget sterkt å få være med på. 

Skulle du ønske å vite mer om behandlingen for deg eller en du kjenner, kan du gå inn på min hjemmeside eller ringe meg på 95 16 17 19.

Baloo; Å være der du er, ta regien i eget liv...

Å være der du er... ta regien i eget liv. 
Etter siste par ukers klinikkarbeid, ser jeg at ord, følelser og motivasjon er uhyre viktige brikker. Også ordene visjon og mål er viktige verktøy for å få pasienten til å erkjenne hva de ønsker for sitt liv, hva de føler og hva de drømmer om.

Å løfte mennesker til å se sitt potensial, er så viktig. Å la hver enkelt person spille av sin egen og hemmelige visjon i sitt indre, og se seg selv i den rollen, kan ha et hav av innflytelse direkte i hjernen. Mesteparten av dette foregår på et Ubevisst plan, derfor er det så viktig å få det opp og frem. Få den personen du har foran det til å tenke, føle og etterhvert kjenne seg selv som en vinner. En vinner i eget liv, på sin egen scene og i sin egen regi. Dette er så viktig. 

I dette året vil jeg fortsette min reise i coachingens verden, og jeg vil videreutdanne meg innenfor coaching, i regi av Tony Robbins og hans team. Dette for å kunne hjelpe enda flere, holde enda flere foredrag og gi hver enkelt den nøkkelen de trenger for å leve ut sitt potensiale. Gleder meg!

Og for å sitere Baloo og Tom Sterri i gårdsdagens fornøyelige Jungelboken; "Det beste du kan gjøre, er å være der du er. Og ikke være der hvor du i grunnen ikke er!" Nemlig!
Så sanne ord. 

Skjermbilde 2018-04-30 kl. 13.13.36.png

Nye eventyr i en nonnes fotspor

Takk til alle dere som fant veien til klinikken min AKI Akupunktur i høst der Ellen Vahr og jeg hadde en hyggelig kveld til fullt hus. På agendaen vår, var hovedtema det å følge hjertet, noe både Ellen og jeg har gjort på våre ulike områder. En herlig kveld med påfyll for de som lyttet, og for oss to som følte oss kjempeheldige som fikk lov å fortelle litt fra egne «reiser». 

Èn ny ting ser i alle fall ut til å bli sannhet dette året; Det er at «nonnen min» og grunnleggeren av klosteret Sathira Dhammasathan i Bangkok, Venerable Mae Chee Sansanée nå er klar for å besøke Oslo. Hun vil holde foredrag i og muligens utenfor klinikken og vil også bli å treffe i klinikken en av disse dagene i noen timer.

For meg betyr hun så mye, hun er blitt en sann venn og min spirituelle lærer, og i Thailand er hun en viktig forkjemper for fred og kjærlighet. Både innenlands og utenfor landegrensene. Hennes sterke historie og utrolige engasjement for mennesker som trenger noe å støtte seg til, har gjort henne til en svært viktig person for tusenvis av mennesker hvert eneste år. Min reise med denne nonnen har lært meg så mye, og det er en stor ære å få ta imot henne dette året.

Det er så inderlig viktig å gi mennesker håp, lære mennesker til å se sin egen kraft og klare å stå i den. Heldige er vi som kjenner hverandre her hjemme og i utlandet og sammen kan løfte i flokk. Enten det er med gode kolleger og venner eller med en buddhistisk nonne. Enten det gjelder å løfte oss selv, eller hverandre. Verden og vi alle trenger det nå mer enn noensinne. 

photo-1489098957513-b1ae22d9b212.jpg
annie-spratt-386197.jpg

Hjertekraft eller hjertefrykt

I min klinikk AKI Akupunktur & Traumeklinikk har jeg mange pasienter med ulike traumer. Det kan være fra barn til unge voksne og videre opp til godt voksne mennesker. Mennesker som har èn ting felles; de sliter med noe som har skjedd i livene deres, de lever «på vippen», og de klarer ikke helt å sortere og legge fra seg det som har skjedd dem, både på et bevisst plan, men ofte også på et helt ubevisst plan. 

I klinikken min ser jeg om og om igjen det samme mønsteret; Svært ofte er det familierelatert. Jeg vil faktisk påstå at traumer som vi mennesker bærer på, i 99 % av tilfellene ligger på planet der foreldre/nære slektninger i tidlige år har forårsaket vonde ting vi bærer med oss gjennom hele livet. Ofte er det også til dels helt ubevisste årsaker som ligger gjemt, og som fører til sterke følelsesmessige svingninger, dårlig selvfølelse, selvtillit og et tankekjør som aldri tar slutt. Dette kan forårsake indre uro, angst, panikkangst, søvnløshet, depresjon og annen elendighet. Og hvor lykkepiller er «løsningen» og enda flere problemer oppstår. Dessverre.

Kunsten er å finne frem til disse spesifikke situasjonene, og på en finurlig måte hjelpe personen til å endre sitt adferdsmønster ved hjelp av ulike måter å se sin situasjon på og i tillegg ta en traumebehandling.