Når foten tvinger deg til sengs.

Tredje dag til sengs med en hardt forstuet fot etter et fall, virkelig ikke gøy.

Lysbehandling flere timer i går gjorde underverker på hevelsen, så det er bare å fortsette egenbehandlingen.

Da jeg kom på Legevakten, forøvrig med en fantastisk mottagelse, ble jeg forespeilet 4-6 uker med seng de første dagene, og deretter krykker.

Men hvem har tid til denne type legge-seg-ned-liv når reise til Bremanger, Bryllup til minstemann og mange andre ting på to do-listen står i en laaang liste av viktige høstens gjøremål?

I tillegg min "nye" klinikk her hjemme som må holdes stengt ut i september.

Have og blomster og en gressplen som roper, og et hus som skal ryddes ytterligere etter fraflytting i Akersgaten?

En sterk følelse av irritasjon, tristhet, offer og avmakt over ikke å ha kontroll, ikke på hus og gjøremål, ikke på egne måltider eller henting av et glass vann... tårer som har trengt seg på, men som jeg har sendt tilbake FORDI;

Kan det være at Universet har gitt meg en ektefølt kilevink om å ta det mer med ro, lytte bedre innover og gi meg selv litt tid til refleksjon over Livet, mitt liv, det livet jeg lever og de små endringene jeg ønsker å ta, men ikke tar meg "tid" til.

For- jeg tror faktisk at vi får oss noen aha-opplevelser dersom vi ikke lytter på alvor til vår indre stemme som visker oss små smarte triks som vil gi oss det vi ønsker oss mer av, og som ligger vårt hjerte nærmest.

Derfor ligger jeg her rett ut, blir "fóret" av en snill ektemann når han er hjemme etter jobb, og tenker over hvordan jeg lever mitt eget liv.

Konklusjonen så langt er at jeg skal gjøre mer av det som får hjertet mitt til å hoppe litt ekstra av glede og iver, som kursene mine, stadig nye læringer der og i spennende lydbøker, en klinikk som vil fylles av flotte mennesker som trenger en nål, et lys og/eller en coachingsession.

En refleksjon over hvordan ukene fremover skal brukes for å gjøre ting jeg vanligvis ikke tar meg tid til. Og tid med nære venner og familie, og mine vakre barnebarn som jeg elsker å være sammen med.

Ofte er det en grunn til at ting skjer oss, og jeg velger å tro at vi av og til må stoppe opp og reflektere og "reparere" eller finne frem til en missing link som vil gi oss det påfyllet som ligger på vent og ikke blir tatt hensyn til. Og verst av alt; Kun på grunn av selvpåførte profetier om ikke tid nok, ikke flink nok, ikke god nok... når skal vi slutte å tenke sånn?

Åpne nye stier i livet og finne frem til det som ligger i oss ubrukt, men klar for startskuddet!

Har DU ting du ønsker å gjøre i ditt liv, men som ikke blir gjort fordi du har alle unnskyldninger i verden for ikke å ta tak?

Del gjerne her, sammen kan vi løfte hverandre.

Ha en super solskinnshelg fra en litt frustrert frue.