Hvorfor ikke gjøre det nå??? 😇

Helt fra jeg var liten, hadde jeg en forkjærlighet for alt liv, uansett om det var hordene av disse små grå billene i haven hjemme, om det var ivrige skogsmaur som slet seg over stien med en pinne i munnen eller reddet en påtråkket likesinnet ut av stien, om det var en gammel sjel i en rullestol på sykehjemmet eller sykehusene der jeg jobbet, som trengte en klem, en ny bleie eller et vennlig smil som sa, "jeg ser deg". 😍

I disse siste dager av dette ti-året, har jeg gått mange runder med meg selv. Klokken tikker, tiden flyr avgårde i et forrykende tempo, mens jeg føler at jeg står på stedet hvil inni meg i forhold til mange av drømmene mine. 💖
For hva er egentlig en drøm? Og hvor kommer den fra, hvordan kan vi gripe drømmen og la den vokse seg reell? Tørre å ta steget ut i Livet og gi den en sjanse!

Dèt er noe av det vi skal gjøre noe med kommende lørdag 30. 11. på min workshop i klinikken, det å tørre å se drømmen inn i øynene, og også ta tak i hvorfor så alt for mange ikke hopper utfor uten å være redd for et fatalt mageplask. Og skulle vi lande på magen, er det bare å stelle pent med seg selv en dag eller to, og så hoppe igjen. 😅

For hva er det aller verste som kan skje med å tørre å følge drømmen? 😇
Jo, at det ikke skjer noe som helst, og hva er verre enn det når vi sitter i den rullestolen eller ligger i horisontalen som 85, og tenker tilbake på alt vi ikke turde å gjøre, nettopp på grunn av frykten. For hva?
For ikke og lykkes, for ikke å stikke hodet frem for hugg, for ikke å bli likt, for ikke å være god nok...
Uendelig mange grunner for ikke å hoppe etter magefølelsen og intuisjonen som hele livet har visket forsiktig; "Gjør det, bare gjør det, hopp i det, dette klarer du superfint".
Men nei, vi lar oss stoppe av egoet som skriker til oss at vi er innbilske, -"hvem tror du at du er, hvordan tør du å tenke sånn, hvem vil tro på deg, hva innbiller du deg, dette er bare tull, du må komme deg ned på jorden.... "
Og så begraver vi hodet nok en gang ned i sanden, føler oss tåpelige som i det hele tatt tør å tenke drømmen, ei heller gi den en ørliten sjanse.
Og vi ender opp med å forlate denne verden med all vår kunnskap, all verdi og unikhet, og tar den med oss i graven, der ingen mer kan lytte til vårt budskap.

Vi dør med alle våre vakre toner inni oss, uten at en eneste note har fått lov til å synge sin sang. Ikke for oss selv, heller ikke for andre.
Har vi lov til å gjøre dette mot oss selv?
Og med ringvirkninger til en hel verden som kanskje hadde elsket hele sangen vår og lært av den? 

💜🎶🧡🎵💚🎶💙

💜🎶🧡🎵💚🎶💙