Mitt indre barn

Så hvem er jeg egentlig? 
Jeg har snart levd i 59 år, det er 9 år siden storstilt feiring og jubel. 
Å bli 50 var helt ok, men 59... på vei mot 60, det er en helt annen sak. 

En barndom hvor dyrene var blant mine beste venner. De gav meg en trygghet jeg ikke fant andre steder. Gamle Ami, vår første boxer var en hjertevenn som kom inn i vårt hjem rett før meg. En lillesøster etter 2 1/2 år og så var familien komplett. Mamma & pappa, to barn, hund, stasjonsvogn og et lite «Hans og Grethe»- hus i Tyslevveien. Trygge rammer. 

Alikevel mye uro som gjorde at det ble en frykt inni meg som aldri helt slapp taket.  
Hvem var jeg oppi alt dette, hvor var min plass og hvilken vei skulle jeg velge? 
Jeg lærte raskt og bli stor og ta ansvar. Samtidig var jeg sammen med venninner og brukte masse tid hos Edwin Thorson på rideskolen på Ekeberg, der hans datter Thuva var mitt store idol med Cheerio, en vakker stor mørk grå schimmel som jeg var helt forelsket i. 

Dyrene var for meg en trygghet, de kunne jeg snakke med og få trøst av. Selv kan jeg huske de små grå billene i haven som jeg kunne sitte og studere, hvem var de, hvorfor var de så mange og hva gjorde de egentlig? Maurene som jobbet iherdig for å bygge store flotte maurtuer i skogen. Jeg var og er fremdeles i dag fascinert av alle de minste små som vi ikke alltid ser der vi setter foten. 

På skolen var jeg alltid stille, og gjorde aldri gale ting. Foruten én ting; jeg kom ofte for sent når det regnet... jeg skulle redde alle metemarkene som hadde vært så utrolig dumme og  krype opp i veibanen slik at de ble overkjørt. De ble reddet ut av veien, og jeg kom for sent... dryppende våt. Og når pappa skulle på sine årlige lakseturer til Rauma, da gikk jeg ned i haven dagen før og gravde ut alle metemarker jeg kom over i komposthaugen, la de varsomt ned i en bolle med litt jord og lurte meg inn i nabohaven under en busk der de kunne finne nytt bo og slippe å ende opp som mat til en laks som selv skulle ende sine dager. 

Å kjenne på tallet 59 er kanskje ikke så veldig alvorlig, men vi har jo lov å gjøre oss en del refleksjoner når vi er voksne. Alle har vi drømmer om ting vi skulle ønske at vi hadde gjort, men som fremdeles står ugjorte. Vi har alltid unnskyldninger, vi har ikke hatt tid, vi hadde ikke penger, vi måtte prioritere annerledes, og vi kan skylde på foreldre og familie ellers. MEN alle disse tingene er helt uvesentlige, fordi det er kun oss selv som kan våge, tørre å hoppe inn i drømmen vår og realisere det som ligger i oss.

Så hvorfor er det så mange som ikke gjør det? 
Ordene Accept & Forgiveness er blant de viktigste ordene for meg. Det å akseptere at tingene er blitt som de er og at vi selv alltid kan gjøre noe med dem, det er en stor erkjennelse. Også tilgi det som var vanskelig, de som såret oss og som var med på å gjøre at vi kanskje ikke fikk til det vi ønsket der og da. Å tilgi er et nøkkelord som er vanskelig, men helt nødvendig for å komme videre i livet sitt. 

Alle mennesker gjør så godt de kan ut fra sine premisser og sitt ståsted, og det gjelder også oss selv i forhold til våre egne barn, familien ellers, til venner og til oss selv. Når man er ung, er det ikke like lett alltid å lytte inn, selv om vi får en indre veiledning. Det kan føles fremmed og merkelig, og det er lett å bare legge det tilside og gå videre. For meg som har hatt stemmen min med meg siden jeg var liten, har jeg alltid lyttet, men ofte tenkt at dette er jo bare innbilning, bare tull. I dag vet jeg at stemmen min alltid har vært med for å støtte, trøste og hjelpe meg. Og i dag er han mer ivrig enn noengang og kommer med beskjeder nesten hver eneste dag. Han viser meg hvem jeg er innerst inne, han støtter og heier, mens egoet klorer seg fast på skulderen og gjør alt for å opponere. 

Og hvem er jeg- innerst inne? 
Det indre barnet i meg som skriker etter å bli hørt, den lille piken som ble født i 1958 og som hele livet har snublet og falt, reist seg igjen og gått på. Den lille piken som har blitt oversett til tider og som har kjent på frykten; frykten for ikke å gjøre alt bra nok, frykten for ikke å bli likt, frykten for ikke å være flink nok på skolen, deretter i jobb, som mamma og som venninne og venn. Hele tiden har «lille Anne» prøvd å komme gjennom for å fortelle at alt er bra, men hele tiden har hun blitt stoppet av «store Anne» som har avfeid henne. Svært mange av oss har det slik og har vært gjennom alt dette, hvorfor kan vi ikke lytte og nære det lille barnet i oss, gi henne gode ord, oppmuntre og nære henne med positiv energi? Gi henne kjærlighet og tillit for å komme videre!

TILLIT er også et nøkkelord som er helt nødvendig å ta inn over seg hvis vi skal klare å få til det vi ønsker. Tillit skapes ut fra det å være i pakt med seg selv, sitt indre barn og overgi seg til at alt er bra. Er alt bra da? Det er det opp til hver enkelt av oss å svare på. Men vi er ikke kommet hit for kun å streve, vi er kommet hit for å skinne. Skinne for å gi av oss selv, det beste i oss til oss selv og til alle rundt oss. Løfte i flokk slik at flere kan få det bedre. Kjenne innover og finne ut hva som er kjernen i det vi ønsker å jobbe ut fra og jobbe med. 

Det kan høres enkelt og naivt ut, men det å følge sitt hjerte, sitt eget hjerte og bruke det som kompass i det livet vi ønsker å leve, det er helt essensielt. Å ta med hodet er selvsagt en nødvendighet, men det er så viktig at hjertet er sjefen. Hvis vi hele tiden går på akkord med det vi innerst føler og kjemper mot, blir vi til slutt syke. Sjelen roper etterhvert til oss, og DA er det varsko og fare på ferde. 

Og tenk så heldige vi er alle sammen som har kropper som er så friske og oppegående at de snakker til oss ved sitt indre språk. Mavefølelsen tar aldri feil, synd, men veldig sant. Det har du sikkert opplevd mange ganger. Det har i alle fall jeg. 

Og for hver gang du lytter og følger hjertet, desto sterkere blir din indre veiviser som gjør at du tar de riktig valgene for deg og dermed får et bedre liv og et stadig mer åpent hjerte som fanger opp sterkere og videre.

Jeg håper du lytter innover, enten du er 15, 35, 55 eller 75 år. Det er aldri, aldri for sent!

Hjertehilsen Anne